Vår første amerikanske cocker spaniel kom til oss i 1999. Jeg ønsket meg egentlig en engelsk cocker spaniel det skulle være en gutt, og han skulle være svart. Vi endte opp med en amerikansk cocker gutt som var svart, da det ikke var noen engelske cockere å spore opp i Trøndelag akkurat da. Han kom fra kennel Collcock, og oppdretter Wenche Hanger.
Thorax var en flott hanne, mye pels og et flott eksteriør. Han var ei skikkelig urokråke som etterhvert ble aggresiv. Vi klarte ikke å håndtere han , og måtte avlive han som unghund, dessverre. Dette ble en hard måte å lære seg hund på.
Mira kom til oss mens Thorax var valp. Vi så tidlig at han hadde et spesiellt gemytt, og oppdretteren min mente at selskap kanskje ville roe han litt ned. De to lekte fint i lag og vi trente mye lydighet. Mira ble fantastisk lydig, mens Thorax var og ble vanskelig. Jeg reiste mye på valpekurs, trente hver dag, gikk spor og prøvde det meste for å mestre den viltre gutten vår. Da han en dag gjorde utfall mot ei lita jente, kunne vi ikke ha han mere. Det tror jeg var den verste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv. I etter tid VET jeg at det var det eneste riktige.
Mira, som da var blitt vel ett år, sørget en god stund. Vi to ble ekstremt knyttet til hverandre i tiden etter Thorax, og hun ble med meg overalt. Vi trente fortsatt mye. Gikk på lydighetsprøver, sporprøver og på utstilling. Mira hadde opprykk i klasse to i lydighet, og ble nr.3 av 15, i Bergen. Hun ble NVCH, og ble brukt på ettersøk på skadet hjortevilt. Hun hadde en formidabel nese, og gikk til topps flere ganger på prøve. På utstilling hadde hun to cert, men der trivdes hun bare sånn passelig.
I 2004 ble Mira mor til fem valper. Det var en herlig opplevelse å få avle opp et kull. Etter Mira har vi nå Lille, som venter valper snart. Mira var for meg det beste en kan oppleve med hund. BARE SNILL!!!
Alle som hilste på Mira likte henne. Valpene etter Mira har alle fått gode hjem og lever i beste velgående. De er fem år nå, og har arvet samme gemytt som sine foreldre, Mira og Timmi.
Mira(Nvch Collcocks Serratia) og Timmi(Nuch Amshows Banderas).
Mira ble desverre syk og døde i mai 2008.
Timmi lever sine glade pensjonist dager hos sin gode eier Heidi Larsen på Kennel Heat Stead Amicock.
Lille( Miramoras Axis), har arvet et fantastisk gemytt fra foreldrene sine. Hun er også bare snill. Alle som passer henne sier hun er enkel og grei å ha med å gjøre. Hun roer seg ned over alt, og stoler på at mor snart kommer og henter henne. Hun er veldig glad, logrer med halen og elsker god biter, for dem gjør hun hva som helst. Hun kan også smile, slik sin pappa. Veldig morsomt å se når hele kroppen yrer av glede og så et lite smil på toppen. Lille har vært en del på utstilling, hun har et cert og Bir som beste resultat. Hun har 1. plass på sporprøve, og er godkjent ettersøkshund på hjortevilt. Til våren drømmer mor om lydighetskonkurranse.
Mira på klippebordet.